Don og Lorraine har holdt sammen i gode og onde dager siden bryllupet i 1989.
Etter hvert fikk Don diagnosen ALS, en sykdom som gradvis reduserer bevegelsesevnen noe som også medførte at Don i 1999 mistet taleevnen, og kunne ikke lenger kommunisere med familie og venner. Lorraine ga aldri opp, hun sto alltid ved hans side, og satte i gang med grundige undersøkelser for å se hva som fantes av hjelpemidler. Til slutt fant hun en løsning som kunne gi Don evnen til å kommunisere ved hjelp av øynene.
Her ser vi et bilde fra den gang Don var frisk og en god og kjærlig pappa:
Da hjelpemiddelet hun hadde funnet var ny og uprøvd teknologi, var det fortsatt en lang vei å gå før enheten ville fungere optimalt. Don og Lorraine ble med på utviklingen. De fikk håp, både for seg selv, og de forsto hvilken nytteverdi dette kunne ha for andre i samme eller lignende situasjon.
Mot slutten av kortfilmen kan vi se vi at teknologien faktisk fungerer i praksis, og da kommer den rørende meldingen fra en takknemlig Don. De ordene, den korte, men betydningsfulle beskjeden han hadde til sin kone Lorraine kan få hvem som helst til å felle en tåre.
Don er beviset på hvor viktig det er og ikke gi opp: