Denne historien har vandret rundt på nettet en stund, og den er så fin og kan gi oss alle noe å tenke på:
Snekkeren jeg hyret for å hjelpe meg med å restaurere et gammelt gårdshus var akkurat ferdig med en hard dags jobbing. Et flatt dekk gjorde så han hadde mistet en hel time av arbeidsdagen. Den elektriske saga hans sluttet å fungere og den eldgamle bilen hans nektet å starte.
Mens jeg kjørte ham hjem satt han der helt taus og med et steinansikt.
Da vi kom frem, inviterte han meg inn for å hilse på familien. Vi gikk mot inngangsdøra og han stoppet opp ved et lite tre. Han tok på tuppen av greinene med begge hender.
Idet han åpnet opp døra gikk forandret han seg fullstendig. Hans solbrune fjes var preget av et stort smil og han klemte de to små barna før han kysset kona si.
Etterpå fulgte han meg tilbake til bilen. Vi gikk forbi treet igjen og min nysgjerrighet førte til at jeg spurte om hva jeg hadde sett at han gjorde tidligere.
«Å, det er mitt problemtre», svarte han.
«Jeg vet jeg ikke kan noe for at ting skjer på jobb, problemer oppstår, men en ting er sikkert: Disse problemene hører ikke hjemme i huset sammen med min kone og barna. Så jeg bare henger problemene fra meg på greinene hver kveld når jeg kommer hjem. Så plukker jeg de opp dagen etter igjen».
Han tok en pause.
«Det morsomme er», sa han og smilte.
«Når jeg kommer ut om morgenen og plukker dem opp igjen, er det langt ifra så mange problemer som jeg husker at jeg hang opp kvelden før».