Klokka var ca 08:30 om morgenen når en eldre herremann i 80-årene kom til klinikken for å kontrollere sårene sine og fjerne noen sting fra tommelen. Han forklarte at han måtte skynde seg til et viktig møte kl 9:00. Jeg lyttet og ba ham om å sitte på venterommet.
Jeg visste det ville ta mer enn en time før noen kunne hjelpe ham, men sa ikke noe om det til ham. Jeg så at han med jevne mellomrom så på klokken sin og bestemte meg derfor for å undersøke sårene med en gang fordi jeg ikke var opptatt med en annen pasient.
Ved nærmere undersøkelse, så jeg at sårene hadde grodd pent. Jeg og den gamle mannen begynte å snakke mens jeg stelte sårene. Jeg spurte ham om han hadde en annen legetime fordi han hadde det så travelt. Han svarte nei og fortalte at han trengte å komme seg videre til sykehjemmet for å ta seg av sin syke kone og gi henne frokost.
Jeg spurte ham om hennes helse, og han fortalte meg at han hadde tatt vare på henne i lang tid fordi hun hadde Alzheimers sykdom. Jeg spurte om hun ville bli sint hvis han ble sen. Han svarte at hun ikke lenger visste hvem han var, og at hun ikke kunne kjenne ham igjen de siste fem årene.
– Tviler du noen gang på og gå dit hver morgen, siden hun ikke lenger vet hvem du er? spurte jeg ham forsiktig.
Han smilte da han tok hånden min og plasserte den i hånden og sa.
– Hun vet ikke hvem jeg er, men jeg vet hvem hun er. ❤️
Jeg måtte kjempe for å holde tårene tilbake. Jeg tenker at det er slik en kjærlighet jeg ønsker i livet mitt! 🥰
Hilsen sykepleieren.
Kilde ukjent