Presten lå syk og prestefruen fikk mange trøstende ord fra sognebarna, men midt oppe i det hele ble sykkelen til prestefruen borte, og en dag kommer en nabofrue som kjenner presten og prestefruen godt innom, og meddeler sin medfølelse på det dypeste.
Prestefruen tenker på sykkelen og svarer: Så, så – det er da ikke så mye å tenke på, bak holder’n ikke på lufta, og foran er’n ikke noe tess heller, så blir’n borte for godt, så er det ikke store tapet…
Uff, det var jo leit å høre, men de får hilse så mye likevel… 😉