Den lille gutten Kayden Kinckle fra New Jersey i USA hadde en vanskelig start på livet, han ble født med flere av organene utenpå kroppen, i tillegg hadde navlestrengen knyttet seg rundt begge beina hans mens han lå i morens mage.
På grunn av dette har han i løpet av sitt korte liv gjennomgått en rekke operasjoner, og tilslutt endte han dessverre opp med å måtte amputere første den ene foten og så den andre.
Men det stopper ikke to år gamle Kayden fra å være positiv. I denne rørende videoen som hans mor Nikki Kinckle lastet opp på YouTube nylig, ser vi de første ustøe skrittene til Kayden når han prøver de nye protesene – kun støttet av en liten gåstol. Dette skriver Dailynews.
Gutten er ivrig og klarer å finne ut av hvordan det skal gjøres, og får etter hvert får han opp farten og flyten mens han sier– «I got it! I got it!».
Til tross for at vi lever i 2017, kan det være opprivende og skremmende å «komme ut av skapet».
Selv om homofilt ekteskap er lovlig i dag, er det alltid folk som ikke forstår, så det er forståelig at unge homofile kan grue seg for å fortelle det til foreldrene sine.
Men denne faren håndterte sønnens tilståelse i en flott måte, og det har spredd seg som løpeild på nettet. Dette skriver The Telegraf.
«Nate, jeg overhørte samtalen din med Mike i går om dine planer om å» komme ut av skapet».
De eneste planene du trenger for å planlegge er å kjøpe med appelsinjuice og brød på vei hjem fra skolen, fordi vi allerede er «ute».
Jeg har visst at du var homofil siden du var 6 år gammel, og jeg har elsket deg siden du ble født.
– pappa
PS. Mamma synes du og Mike er en veldig pent par. »
Alle foreldre skulle vært så kule og verden ville vært et bedre sted! 🙂
Faren ble tildelt «Best Dad Ever» av Gay Lifestyle Magazine Attitude, som postet et bilde av brevet på sin Twitter side.
Brevet har blitt delt mye på internett, selv om det ikke er kjent hvor det stammer fra.
Ekteparet Raja og Jessica Paulraj jobbet på sykehuset hvor lille Adam som ble født med deformert ansikt og uten hender. Da foreldrene ikke ville vite av gutten da de så ham, ble det det deres jobb å ta seg av det stakkars barnet. Dette kunne vært en fryktelig trist historie, men disse hjertevarme menneskene ble glad i gutten og bestemte seg for å adoptere ham.
Han ble født i India, men de måtte reise til en spesialist i USA hvor Adam får mange operasjoner for å overleve, og dette koster mange penger, men takket være frivillige donasjoner har de klart å samle inn penger til operasjoner.
Gutten gjør stadig fremskritt og de nye foreldrene Raja og Jessica elsker ham og gir ham et godt og verdig liv.
Folk som ikke kjenner ham kaller 6 år gamle Grant for en baby. Men han nekter å gi opp, vi er alle mennesker og gjør så godt vi kan, sier han!
Grant er en fantastisk gutt som ble født som kortvokst eller dverg som folk ofte sier. Og selv om han er 6 år gammel, blir han og hans ett år gamle lillebror blir ofte tatt for å være tvillinger.
Grant blir såret når folk kaller ham en baby fordi han ikke er en baby, men han forklarer for dem at han er en «liten person».
Selv om livet har gitt Grant en del hindringer, så har han funnet ut kreative måter å omgå noen av problemene at han står overfor. Moren til Grant, Amy Pearce, ble inspirert av hans vidunderlige syn på livet, så hun bestemte seg for å lage en liten dokumentarfilm om sin fantastiske sønn.
Benjamin, en 10 år gammel gutt med Aspergers syndrom fikk en oppgave på skolen. Oppgaven var å skrive et dikt som heter «I Am» som var de to første ordene i setninger og deretter skulle elevene fylle ut resten selv.
Benjamins mamma delte diktet hans på National Autism Associations Facebookside, hvor det har rørt mange.
Benjamin bestemte seg for å vise andre hvordan det er å leve med autisme.
Følgende er en oversettelse av Benjamin dikt
Jeg er rar, jeg er ny, jeg lurer på om du også er
Jeg hører stemmer i luften
Jeg legger merke til at du ikke gjør det, og det er ikke rettferdig
Jeg føler meg ikke ensom
Jeg er rar, jeg er ny
Jeg later som du er også
Jeg føler meg som en gutt i verdensrommet
Jeg berører stjernene og føler at jeg ha gått meg vill
Jeg er bekymret for hva andre mener
Jeg gråter når folk ler, Det for meg til å føle meg liten
Jeg er rar, jeg er ny
Jeg forstår nå at det er du også
Jeg sier at jeg «føler meg som en uverdig»
Jeg drømmer om en dag skal alt bli fint
Jeg prøver å passe inn
Jeg håper at jeg en dag vil gjøre det
Jeg er rar, jeg er ny
«Hver «liker», deling og kommentarer Benjamin har mottatt har fått ham til ikke bare å føle at han passer inn i denne verden, men også glede over at han har klart å røre så mange med sine ord. «sier pappa Sonny.
Læreren så at det var noe med håret til eleven sin – det han gjør da er prisverdig!
De fleste ting kan læres på skolebøkene, men enkelte ting krever noe ekstra.
Solidaritet, medfølelse og empati inngår ikke i pensum – men det går også an å lære bort. Og derfor vil vi gjerne hylle Ehren Stenier, en barneskole lærer i Lake Whitney, USA.
I hans klasse går Dino Shuffield. Dino var en glad og frisk gutt som elsket å gå på skolen.
Men plutselig begynte han å miste håret. Leger diagnostisert den lille fyren med Alopecia areata, noe som betyr at håret faller av gradvis.
Det ble uunngåelig at Dino kom til å bli helt skallet, og selvfølgelig var det ikke en god følelse for en liten gutt. Det var da læreren hans, Ehren Steiner gjorde noe som får tusenvis av mennesker til å hylle ham.
Ehren satte seg ned med Dino en dag. Han lurte på om Dino hadde tenkt på å barbere hodet. Hvis han ville å gjøre det, så kunne Ehren samme, for å støtte eleven sin.
Neste morgen kom Dino med barbert hode til skolen. Til sin store overraskelse kom læreren Ehren også med en ny frisyre samme dag.
«Jeg ble så paff. Han hadde faktisk gjort det», sier Dino.
Læreren Ehren nølte ikke et sekund med å barbere hodet i solidaritet med Dino.
«Det kan være veldig tøft å gå gjennom vanskelige ting alene. Hvis du vet at noen er der og står sammen med deg, er det mye enklere, «sa Ehren.
Uansett hvor mye et adoptivbarn elsker adoptivforeldrene sine, er det helt naturlig at de er nysgjerrig på sin opprinnelse, og vil spørre hvem de biologiske foreldre sine er.
Noen barn blir adoptert når det er store nok til huske sin biologiske familie. Slik var det med Saroo fra India, som bodde sammen med en australsk familie.
Han var fem år gammel da han kom til sin nye familie, og det er en helt spesiell historie.
Saroo ble født i India og hadde en eldre bror, Guddu, som jobbet med å vaske tog. En dag ble Saroo med storebror Guddu på jobb, og Guddu ba ham om å vente i en togvogn mens han gjorde jobben sin. Lille Saroo sovnet i togvognen, og våknet opp i et tomt tog. Han visste ikke hvor han var, eller hvor broren hadde blitt av.
Saroo kunne verken lese eller skrive, og han visste etternavnet sitt eller navnet på byen han bodde i. Han endte opp i Calcutta og begynte å vandre i gatene til noen la merke til den lille gutten, og han ble tatt med til et barnehjem.
Da ingen kom for å hente ham, og de ikke fikk kontaktet familien hans, ble han adoptert av en australsk familie. Saroo begynte sitt nye liv i Australia, med en kjærlig familie, som hang opp et kart over India for at han ikke skulle glemme hvor han kom fra.
Saroos biologiske mor leter etter ham i India, hun vet ikke at han har befinner seg i Australia.
25 år senere oppdaget Saroo han kunne zoome inn på bestemte steder på Google Maps og Google Earth, og dermed kunne han å begynne å lete etter byen han kom fra. Han visste at han bodde et sted i nærheten Calcutta, så han begynte å søke der.
Alle trodde det skulle være en håpløs forsøk, men en dag han så noe han kjente igjen! Det var en bro, og den broen, husket han at han hadde sett fra toget han forsvant i.
Saroo fortsatte å søke og til slutt fant navnet på hjembyen sin, Ganesh Talai. Nå kunne han endelig sette seg på et fly å reise hjem til sitt fødested etter alle disse årene.
Saroo ble overveldet av alle minnene som kom da han var tilbake, alle de luktene, fargene og lydene som var spesielt for India. Nå lurte han bare om familien hans ville kjenne ham igjen …
Det som skjedde etterpå, var mer enn han kunne håpe på. Det satt en kvinne utenfor barndomshjemmet hans, og da hun så ham, hun kom og tok ham i armene sine. Kvinnen var Saroos mor, og hun kjente ham igjen umiddelbart. Saroo fikk møte søsken han aldri hadde møtt, en bror og en søster, men han fikk også triste nyheter. Den kvelden Saroo forsvant hadde broren Guddu blitt funnet død, hadde han blitt påkjørt av et tog ..
Men nå har Saroo to familier som elsker ham, og han har fortsatt kontakt med familien sin i India, og han sender penger til sin mor slik at hun slipper å jobbe.
Heldigvis fikk historien har en lykkelig slutt. I videoen nedenfor vil vi se flere detaljer om Saroos spesielle reise, og han forteller mer om sin historie i bøkene «A Long Way Home» og «Lion».
Saroos historie er et bevis på at vi aldri skal gi opp hvis vi tror på noe. Del gjerne denne historien hvis du er enig!
Når politimann Gaetano Acerra fra South Carolina hadde hatt en telefonsamtale med fortvilet ung gutt bestemte han seg for å besøke gutten.
Han satte seg på trappen og snakket med den 13-år gamle Cameron Simmons. han fortalte at ville rømme hjemmefra. Han sa at moren kjeftet på ham fordi han hadde spilt på storebrorens videospill.
Men politimannen Gaetano Acerra forsto at problemet var dypere enn det, så han ba om å få bli med inn i huset og oppdaget snart at guttens rom var helt tomt. Det var ikke noen møbler og klærne lå i en søppelsekk. Cameron hadde ikke engang en seng.
Cameron sa at familien hadde det vanskelig, de måtte flytte fra sitt hjem i Texas til South Carolina for å ta vare på en syk slektning som bodde i nærheten.
Gaetano fikk en klump i halsen når Cameron fortalte om familiens situasjon, og dette berørte politimannen så mye at han bestemte seg for å gjøre noe som var helt utenom hans politiarbeid.
Cameron, broren og moren ante ikke at politimannen planla å gi dem en stor overraskelse.
Han fikk tak i møbler så han kunne gi sin nye venn Cameron et splitter nytt rom.
Sammen med broren sin satte Gaetano pulter, stoler, en seng og videospill på Camerons rom. Camerons bror fikk også et nytt soverom og et bordhockeyspill som brødrene kan leke med sammen.
13-åringen Cameron ble rørt til tårer da han så hva politiet hadde gjort for ham. Og etter at historien hadde spredt seg på sosiale medier, fikk familien gaver fra hele verden.
Denne historien er et bevis på at godhet og medmenneskelighet avler enda mer godhet:
Rory Feek er alenefar til skjønne lille Indy etter at hans kone Joey, mammaen til Indy måtte gi tapt for kreft, et halvt år før denne filmen ble laget.
Men faren har mer utfordringer enn som så. Han må møte alle menneskene som hevder at hans datter som har Down syndrom er et «feilgrep» Det er folk som hevder at barn som Indy ikke vil ha noen sjanse å leve et «normalt» liv.
Men Rory vet at de tar feil. Han mener Indy er en gave fra Gud, akkurat som alle andre barn, og han gir en rørende hyllest til sin datter.
Rory sier:
«Gud gjør ikke feiltak»
«Indiana er ikke mindre verdt enn alle andre barn. Annerledes er ikke det samme om å være mindre verdt. Å ha down-syndrom gjør ikke livet noe mindre meningsfullt enn andres eller hennes drømmer eller følelser mindre viktig. Ikke som barn, og ikke i årene som kommer og når hun voksen heller.
Her ser vi den nydelige filmen han har laget som en hyllest til sin avdøde kone Joey og datteren Indy:
Alle som har hatt mer enn ett kjæledyr vet hvor knyttet de kan bli til hverandre. Denne historien handler om katten Scout og bestevennen hunden Charlie. Når Scout kom til familien, ble hun umiddelbart bestevenn med Charlie. De sov alltid sammen, de spiste sammen og Scout ville alltid være der Charlie var.
For kort tid siden døde hunden Charlie, og katten Scout ble igjen alene. Hun mistet sin beste venn. Hun må nå spise og sove alene og hun kunne ikke lenger ligge inntil pelsen til hunden som hun elsket. Charlie var alltid så snill og tålmodig – han var den beste lekekameraten og vennen hun kunne hatt.
Charlie og Scouts eierne satte iPaden på sengen og spilte av bilder og videoer av Charlie og Scout sitter og ser på bildene hver dag før hun skal sove, så legger hun seg til å sove ved siden av bildene av sin gamle venn. Det er ingen tvil om at dyr har følelser akkurat som mennesker.
Nå rører historien om Charlie og Scout rører tusenvis av mennesker rundt om i verden.
Del gjerne hvis også mener at dyrene kan savne sine kjære, akkurat som vi gjør.
