En servicehund viste utrolig lojalitet og tapperhet da han så en skolebuss komme kjørende rett mot hans blinde eier.
Skolebussjåføren så ikke Audrey Stone og servicehunden hennes Figo som gikk over gaten, men Figo så sjåføren og reagerte ved å kaste seg nærmest kjøretøyet for å beskytte eieren Stone.
Ifølge USA Today var politimannen John Del Gardo imponert over hundens handling og sa: «Figo tok mye av støyten. Og han ville ikke forlate eieren. Han sto opp for henne. Han var der for å redde henne. »
Stone fikk to brudd i det høyre forbeinet sitt og tre ribbein var brukket. Hele tiden ville Figo være ved eierens side.
Figo fikk også sårskader i høyrebenet og fikk det badasjert på stedet. Gjennom hele kaoset forble Figo rolig og verken bjeffet eller pep, til tross for at han åpenbart hadde smerter.
Da Figo ikke kunne følge med eieren Audrey Stone i ambulansen, ble han tatt med i Brewster Fire Department sin lastebil og kjørt til veterinæren.
Både Figo og Stone har det etter forholdene bra.
For en utrolig omtenksom og modig hund!
Del gjerne historien om Figos heroiske handling med vennene dine!
For alle barn er det viktig å vokse opp med foreldre og venner, vi trenger alle en rollemodell som kan lede oss gjennom livet, men livet til Jono Lancaster ble helt annerledes.
Han ble født med en sjelden genetisk tilstand som kalles Treacher Collins syndrom, en lidelse i ansiktsbeinene og vevet som kan påvirke utseende, hørsel, syn og pusten dramatisk.
Det påvirker vanligvis ikke intelligensen, og mange pasienter kan leve lenge med behandlinger. Men det fins ingen kur.
Lancaster, 30, ble forlatt av sine foreldre bare 36 timer gammel. Han følte seg alene, og han var deprimert og utagerende i oppveksten.
Han møtte grusom mobbing og avvisning fra folk. Jono oppdaget på Facebook at han har to yngre søsken som ikke visste at han eksisterte. Men hans forsøk på å kontakte sine biologiske foreldre resulterte bare i mer avvisning.
Nå er Jono Lancaster en inspirasjon til barn, som har det samme syndromet som han selv. Han reiser verden rundt og møter barn som lider, hjelper familier med å takle det, og snakker til grupper om bevissthet, utdanning og mobbing.
Nå er jeg stolt av utseende mitt og av hvem jeg er sier han! 🙂
Uansett hvor gammel en er, så er en alltid mamma, det er 98 år gamle Ada og sønnen Tom på 80 et bevis på. I fjor flyttet mamma Ada inn på aldershjemmet Moss View i Liverpool men ikke fordi hun trengte det, men fordi hun ville å være der for å støtte sønnen sin Tom.
«En slutter aldri å være en mor,» sier hun, og rører en hel verden.
Ada Keaton fikk Tom da hun var 18 år gammel, siden da har de hatt et sterkt band som ikke engang alderen kan bryte. Etter at Tom bodde på aldershjemmet i et år, flyttet Ava inn for å ta seg av sønnen som trengte ekstra støtte.
«Jeg sier god natt til Tom på rommet hans hver kveld, og jeg kommer tilbake for å si god morgen,» sa Ada til avisen Liverpool Echo
Personalet på hjemmet er rørt over moren og sønnens unike band. De forteller at de vanligvis spiller spill og ser på TV, de er så mye sammen som mulig.
«Det er veldig sjelden å se mødre og deres barn sammen i samme aldersbolig, og vi vil virkelig gjøre tiden så spesiell som mulig for dem,» sier Philip Daniels, som er ansvarlig på aldershjemmet.
Når Tom får spørsmål om hvordan det er å ha moren der, svarer han:
«Hun er veldig flink til å ta vare på meg. Noen ganger sier hun «sjerp deg!», Forteller han.
En mamma er mamma hele livet, det er helt sikkert.💖
Den lille gutten Kayden Kinckle fra New Jersey i USA hadde en vanskelig start på livet, han ble født med flere av organene utenpå kroppen, i tillegg hadde navlestrengen knyttet seg rundt begge beina hans mens han lå i morens mage.
På grunn av dette har han i løpet av sitt korte liv gjennomgått en rekke operasjoner, og tilslutt endte han dessverre opp med å måtte amputere første den ene foten og så den andre.
Men det stopper ikke to år gamle Kayden fra å være positiv. I denne rørende videoen som hans mor Nikki Kinckle lastet opp på YouTube nylig, ser vi de første ustøe skrittene til Kayden når han prøver de nye protesene – kun støttet av en liten gåstol. Dette skriver Dailynews.
Gutten er ivrig og klarer å finne ut av hvordan det skal gjøres, og får etter hvert får han opp farten og flyten mens han sier– «I got it! I got it!».
Til tross for at vi lever i 2017, kan det være opprivende og skremmende å «komme ut av skapet».
Selv om homofilt ekteskap er lovlig i dag, er det alltid folk som ikke forstår, så det er forståelig at unge homofile kan grue seg for å fortelle det til foreldrene sine.
Men denne faren håndterte sønnens tilståelse i en flott måte, og det har spredd seg som løpeild på nettet. Dette skriver The Telegraf.
«Nate, jeg overhørte samtalen din med Mike i går om dine planer om å» komme ut av skapet».
De eneste planene du trenger for å planlegge er å kjøpe med appelsinjuice og brød på vei hjem fra skolen, fordi vi allerede er «ute».
Jeg har visst at du var homofil siden du var 6 år gammel, og jeg har elsket deg siden du ble født.
– pappa
PS. Mamma synes du og Mike er en veldig pent par. »
Alle foreldre skulle vært så kule og verden ville vært et bedre sted! 🙂
Faren ble tildelt «Best Dad Ever» av Gay Lifestyle Magazine Attitude, som postet et bilde av brevet på sin Twitter side.
Brevet har blitt delt mye på internett, selv om det ikke er kjent hvor det stammer fra.
Ekteparet Raja og Jessica Paulraj jobbet på sykehuset hvor lille Adam som ble født med deformert ansikt og uten hender. Da foreldrene ikke ville vite av gutten da de så ham, ble det det deres jobb å ta seg av det stakkars barnet. Dette kunne vært en fryktelig trist historie, men disse hjertevarme menneskene ble glad i gutten og bestemte seg for å adoptere ham.
Han ble født i India, men de måtte reise til en spesialist i USA hvor Adam får mange operasjoner for å overleve, og dette koster mange penger, men takket være frivillige donasjoner har de klart å samle inn penger til operasjoner.
Gutten gjør stadig fremskritt og de nye foreldrene Raja og Jessica elsker ham og gir ham et godt og verdig liv.
Folk som ikke kjenner ham kaller 6 år gamle Grant for en baby. Men han nekter å gi opp, vi er alle mennesker og gjør så godt vi kan, sier han!
Grant er en fantastisk gutt som ble født som kortvokst eller dverg som folk ofte sier. Og selv om han er 6 år gammel, blir han og hans ett år gamle lillebror blir ofte tatt for å være tvillinger.
Grant blir såret når folk kaller ham en baby fordi han ikke er en baby, men han forklarer for dem at han er en «liten person».
Selv om livet har gitt Grant en del hindringer, så har han funnet ut kreative måter å omgå noen av problemene at han står overfor. Moren til Grant, Amy Pearce, ble inspirert av hans vidunderlige syn på livet, så hun bestemte seg for å lage en liten dokumentarfilm om sin fantastiske sønn.
Benjamin, en 10 år gammel gutt med Aspergers syndrom fikk en oppgave på skolen. Oppgaven var å skrive et dikt som heter «I Am» som var de to første ordene i setninger og deretter skulle elevene fylle ut resten selv.
Benjamins mamma delte diktet hans på National Autism Associations Facebookside, hvor det har rørt mange.
Benjamin bestemte seg for å vise andre hvordan det er å leve med autisme.
Følgende er en oversettelse av Benjamin dikt
Jeg er rar, jeg er ny, jeg lurer på om du også er
Jeg hører stemmer i luften
Jeg legger merke til at du ikke gjør det, og det er ikke rettferdig
Jeg føler meg ikke ensom
Jeg er rar, jeg er ny
Jeg later som du er også
Jeg føler meg som en gutt i verdensrommet
Jeg berører stjernene og føler at jeg ha gått meg vill
Jeg er bekymret for hva andre mener
Jeg gråter når folk ler, Det for meg til å føle meg liten
Jeg er rar, jeg er ny
Jeg forstår nå at det er du også
Jeg sier at jeg «føler meg som en uverdig»
Jeg drømmer om en dag skal alt bli fint
Jeg prøver å passe inn
Jeg håper at jeg en dag vil gjøre det
Jeg er rar, jeg er ny
«Hver «liker», deling og kommentarer Benjamin har mottatt har fått ham til ikke bare å føle at han passer inn i denne verden, men også glede over at han har klart å røre så mange med sine ord. «sier pappa Sonny.
Læreren så at det var noe med håret til eleven sin – det han gjør da er prisverdig!
De fleste ting kan læres på skolebøkene, men enkelte ting krever noe ekstra.
Solidaritet, medfølelse og empati inngår ikke i pensum – men det går også an å lære bort. Og derfor vil vi gjerne hylle Ehren Stenier, en barneskole lærer i Lake Whitney, USA.
I hans klasse går Dino Shuffield. Dino var en glad og frisk gutt som elsket å gå på skolen.
Men plutselig begynte han å miste håret. Leger diagnostisert den lille fyren med Alopecia areata, noe som betyr at håret faller av gradvis.
Det ble uunngåelig at Dino kom til å bli helt skallet, og selvfølgelig var det ikke en god følelse for en liten gutt. Det var da læreren hans, Ehren Steiner gjorde noe som får tusenvis av mennesker til å hylle ham.
Ehren satte seg ned med Dino en dag. Han lurte på om Dino hadde tenkt på å barbere hodet. Hvis han ville å gjøre det, så kunne Ehren samme, for å støtte eleven sin.
Neste morgen kom Dino med barbert hode til skolen. Til sin store overraskelse kom læreren Ehren også med en ny frisyre samme dag.
«Jeg ble så paff. Han hadde faktisk gjort det», sier Dino.
Læreren Ehren nølte ikke et sekund med å barbere hodet i solidaritet med Dino.
«Det kan være veldig tøft å gå gjennom vanskelige ting alene. Hvis du vet at noen er der og står sammen med deg, er det mye enklere, «sa Ehren.
Uansett hvor mye et adoptivbarn elsker adoptivforeldrene sine, er det helt naturlig at de er nysgjerrig på sin opprinnelse, og vil spørre hvem de biologiske foreldre sine er.
Noen barn blir adoptert når det er store nok til huske sin biologiske familie. Slik var det med Saroo fra India, som bodde sammen med en australsk familie.
Han var fem år gammel da han kom til sin nye familie, og det er en helt spesiell historie.
Saroo ble født i India og hadde en eldre bror, Guddu, som jobbet med å vaske tog. En dag ble Saroo med storebror Guddu på jobb, og Guddu ba ham om å vente i en togvogn mens han gjorde jobben sin. Lille Saroo sovnet i togvognen, og våknet opp i et tomt tog. Han visste ikke hvor han var, eller hvor broren hadde blitt av.
Saroo kunne verken lese eller skrive, og han visste etternavnet sitt eller navnet på byen han bodde i. Han endte opp i Calcutta og begynte å vandre i gatene til noen la merke til den lille gutten, og han ble tatt med til et barnehjem.
Da ingen kom for å hente ham, og de ikke fikk kontaktet familien hans, ble han adoptert av en australsk familie. Saroo begynte sitt nye liv i Australia, med en kjærlig familie, som hang opp et kart over India for at han ikke skulle glemme hvor han kom fra.
Saroos biologiske mor leter etter ham i India, hun vet ikke at han har befinner seg i Australia.
25 år senere oppdaget Saroo han kunne zoome inn på bestemte steder på Google Maps og Google Earth, og dermed kunne han å begynne å lete etter byen han kom fra. Han visste at han bodde et sted i nærheten Calcutta, så han begynte å søke der.
Alle trodde det skulle være en håpløs forsøk, men en dag han så noe han kjente igjen! Det var en bro, og den broen, husket han at han hadde sett fra toget han forsvant i.
Saroo fortsatte å søke og til slutt fant navnet på hjembyen sin, Ganesh Talai. Nå kunne han endelig sette seg på et fly å reise hjem til sitt fødested etter alle disse årene.
Saroo ble overveldet av alle minnene som kom da han var tilbake, alle de luktene, fargene og lydene som var spesielt for India. Nå lurte han bare om familien hans ville kjenne ham igjen …
Det som skjedde etterpå, var mer enn han kunne håpe på. Det satt en kvinne utenfor barndomshjemmet hans, og da hun så ham, hun kom og tok ham i armene sine. Kvinnen var Saroos mor, og hun kjente ham igjen umiddelbart. Saroo fikk møte søsken han aldri hadde møtt, en bror og en søster, men han fikk også triste nyheter. Den kvelden Saroo forsvant hadde broren Guddu blitt funnet død, hadde han blitt påkjørt av et tog ..
Men nå har Saroo to familier som elsker ham, og han har fortsatt kontakt med familien sin i India, og han sender penger til sin mor slik at hun slipper å jobbe.
Heldigvis fikk historien har en lykkelig slutt. I videoen nedenfor vil vi se flere detaljer om Saroos spesielle reise, og han forteller mer om sin historie i bøkene «A Long Way Home» og «Lion».
Saroos historie er et bevis på at vi aldri skal gi opp hvis vi tror på noe. Del gjerne denne historien hvis du er enig!
