Stikkord: rørende historie

Gutten ringer nødtelefonen, og sier at han vil rømme hjemmefra – da gjør politimannen noe som er prisverdig!

Når politimann Gaetano Acerra fra South Carolina hadde hatt en telefonsamtale med fortvilet ung gutt bestemte han seg for å besøke gutten.

Han satte seg på trappen og snakket med den 13-år gamle Cameron Simmons. han fortalte at ville rømme hjemmefra. Han sa at moren kjeftet på ham fordi han hadde spilt på storebrorens videospill.

Men politimannen Gaetano Acerra forsto at problemet var dypere enn det, så han ba om å få bli med inn i huset og oppdaget snart at guttens rom var helt tomt. Det var ikke noen møbler og klærne lå i en søppelsekk. Cameron hadde ikke engang en seng.

Cameron sa at familien hadde det vanskelig, de måtte flytte fra sitt hjem i Texas til South Carolina for å ta vare på en syk slektning som bodde i nærheten.

Gaetano fikk en klump i halsen når Cameron fortalte om familiens situasjon, og dette berørte politimannen så mye at han bestemte seg for å gjøre noe som var helt utenom hans politiarbeid.

Cameron, broren og moren ante ikke at politimannen planla å gi dem en stor overraskelse.

Han fikk tak i møbler så han kunne gi sin nye venn Cameron et splitter nytt rom.

Sammen med broren sin satte Gaetano pulter, stoler, en seng og videospill på Camerons rom. Camerons bror fikk også et nytt soverom og et bordhockeyspill som brødrene kan leke med sammen.

13-åringen Cameron ble rørt til tårer da han så hva politiet hadde gjort for ham. Og etter at historien hadde spredt seg på sosiale medier, fikk familien gaver fra hele verden.

Denne historien er et bevis på at godhet og medmenneskelighet avler enda mer godhet:

Far har en klinkende klar beskjed til uvitende folk som sier at hans datter er et «feilgrep»!

Rory Feek er alenefar til skjønne lille Indy etter at hans kone Joey, mammaen til Indy måtte gi tapt for kreft, et halvt år før denne filmen ble laget.

Men faren har mer utfordringer enn som så. Han må møte alle menneskene som hevder at hans datter som har Down syndrom er et «feilgrep» Det er folk som hevder at barn som Indy ikke vil ha noen sjanse å leve et «normalt» liv.

Men Rory vet at de tar feil. Han mener Indy er en gave fra Gud, akkurat som alle andre barn, og han gir en rørende hyllest til sin datter.
Rory sier:
«Gud gjør ikke feiltak»

«Indiana er ikke mindre verdt enn alle andre barn. Annerledes er ikke det samme om å være mindre verdt. Å ha down-syndrom gjør ikke livet noe mindre meningsfullt enn andres eller hennes drømmer eller følelser mindre viktig. Ikke som barn, og ikke i årene som kommer og når hun voksen heller.
Her ser vi den nydelige filmen han har laget som en hyllest til sin avdøde kone Joey og datteren Indy:

Katten hans sover på en Ipad hver dag – når han skjønner hvorfor blir han rørt til tårer!

Alle som har hatt mer enn ett kjæledyr vet hvor knyttet de kan bli til hverandre. Denne historien handler om katten Scout og bestevennen hunden Charlie. Når Scout kom til familien, ble hun umiddelbart bestevenn med Charlie. De sov alltid sammen, de spiste sammen og Scout ville alltid være der Charlie var.

For kort tid siden døde hunden Charlie, og katten Scout ble igjen alene. Hun mistet sin beste venn. Hun må nå spise og sove alene og hun kunne ikke lenger ligge inntil pelsen til hunden som hun elsket. Charlie var alltid så snill og tålmodig – han var den beste lekekameraten og vennen hun kunne hatt.

Charlie og Scouts eierne satte iPaden på sengen og spilte av bilder og videoer av Charlie og Scout sitter og ser på bildene hver dag før hun skal sove, så legger hun seg til å sove ved siden av bildene av sin gamle venn. Det er ingen tvil om at dyr har følelser akkurat som mennesker.

Nå rører historien om Charlie og Scout rører tusenvis av mennesker rundt om i verden.

Del gjerne hvis også mener at dyrene kan savne sine kjære, akkurat som vi gjør.

Apen glemmer aldri hva Linda gjorde for henne – her ser vi den rørende gjenforeningen etter 18 år!

Miljøaktivist Linda Koebner har alltid kjempet for dyr og deres rettigheter. Da hun var 23 år gammel og fortsatt student, ledet hun et pionerprosjekt for å frigi seks sjimpanser som hadde tilbrakt livene sine i et forskningslabratorium.

På den tiden var det vanlig å avlive dyrene etter at de er ikke lenger kunne brukes til forskning. Linda kjempet for å gi dem en sjanse til å leve i en stor utendørs park, for å gi sjimpansene et tilnærmet verdig liv, da det Dessverre er det ikke noe alternativ å returnere dem tilbake til naturen, da de ikke ville overlevd der.

Hun matet en av de syke apene hver dag med en flaske og tilbrakte mye tid med apene for å hjelpe dem til å tilpasse seg livet utenfor et lite bur. Men så var det tid for Linda å si farvel. Dyrene måtte lære å leve så selvstendig som mulig. Selv om det var veldig vanskelig for henne, så forlot Linda sjimpansene og fortsatte med studiene sine. Prosjektet hun hadde begynt hadde stor suksess: Dyrene ble parret og ble en stor familie, som kunne støtte hverandre.

Ca 18 år senere dro Linda tilbake for å besøke sine gamle venner. To av de opprinnelige seks at hun hadde reddet fortsatt var i live. Linda, men hadde hele tiden i bakhodet at hennes søte små venner nå hadde blitt ville dyr med kraftige kjever og tenner som kan være farlig. Hun tvilte på at de to kvinnelige sjimpansene, Doll og Swing, ville huske henne, selv hadde hun aldri kunnet glemme de vakre, hengiven dyrene.

Når Linda kom nære strømtråden som fungerte som en grense til parken, etterlignet hun lydene som sjimpanser brukee som en hilsen.

 

 

Linda kjente umiddelbart igjen Doll og Swing, og det var tydelig at de to hadde lagt merke til henne. Når Linda fikk låne en båt for å komme nærmere dem, så kom de to sjimpansene løpende mot henne.

«Husker du meg?» spurte Linda når hun nærmet seg den andre siden. Så skjedde det utrolige, en av sjimpansene slo ut armene sine og klemte Linda.

Det var ingen tvil om at Doll og Swing visste at de klemte den kvinnen som hadde reddet livet deres for mange år. De ville aldri handlet på denne måten overfor fremmede. Linda var målløs. Nesten to tiår senere, og nesten ingenting hadde endret seg mellom dem. Selv om Doll og Swing ikke kunne snakke, var det tydelig at de fortsatt hadde masse følelser for Linda.

For dem vil Linda alltid være et familiemedlem, selv om de ikke har sett hverandre på lenge. Linda kunne ikke holde tårene tilbake da hun møtte sine gamle venner, og var glad for at de to har utviklet seg så fantastisk.

 

Pungrotta klamret seg til morens døde kropp – så kommer hunden og gjør det fantastiske!

Pungrotta Ponco mistet mammaen sin som ble påkjørt av en bil og døde. Lille Poncho kunne ikke forstå at mamma var borte for alltid. Han tviholdt på den døde kroppen ved veien. Men heldigvis var det noen som så den lille stakkaren og fikk tatt han med til dyrlegen.

Ponco ble tatt vare på, men han hadde fortsatt ingen mamma.

Men så kom hunden Hantu som ikke hadde noen «barn» selv og Ponco hadde jo ingen mamma, så de to fant hveranrde fort og hunden adopterte Poncho som sin egen valp, og pungrotta klamret seg til sin nye «mamma».

 

Pungrøtta vokste seg stor og voksen, men han klamrer seg fortsatt til fostermor Hantu.

 

Sånn går dagene for pungrotta og hunden som lever sammen i dyrereservatet «Conservatory of The Rare Species Fund» i South Carolina.

Så flott at de to traff hverandre begge var ensomme, men i sammen er de lykkelige:

Han etterlater den lille krabaten alene på stranden – men følg med på venstre side av skjermen!

En liten oterunge befant seg helt alene, den lille fyren hadde falt ned i en kanal, men heldigvis ble han reddet av en pensjonist, men familien hans var borte.

Den lille fyren fikk navnet ZooToby, og ble plassert hos Wildlife Reserves Singapore, og passet på av et fantastisk team – til han var klar for å bli satt ut i naturen igjen. Teamet kunne bare håpe at oteren skulle bli akseptert av familien sin.

Her følger vi ZooTobys reise tilbake til familien sin.

20 mennesker hjalp til for å spore opp ZooTobys familie, for så å vente til det rette øyeblikket for å slippe den lille oteren fri.

Alle var spente på om familien ville godta den oteren.

I klippet under får du se hvordan det gikk når familien så igjen den lille oteren:

 

Foreldrene er begge blinde og kunne ikke se babyen sin på ultralyden – da fikk legene en genial ide!

Ekteparet Ana Paula Silveira og Alvaro Zermiani er begge født blinde, og da Ana var gravid var de overlykkelige, men regnet aldri med å få gleden av å «se» barnet sitt på ultralyd.

Men når tiden var inne for den første ultralyden, bestemte legene seg for å gi paret en opplevelse de aldri vil glemme.

Ved hjelp av en 3D printer kunne legene lage en tro kopi av fosteret, slik at Ana og Alvaro faktisk kunne «se» det ufødte barnet sitt for første gang.

– Med 3D-utskriften slapp jeg å nøye meg med andres beskrivelse av barnet mitt. Jeg hadde noe som var ekte, og jeg kunne se på den måten at jeg er komfortabel med, sier Ana.

Legene lagde en ny 3D modell av fosteret hvert trimester, slik at paret kunne følge sønnens utvikling inne i magen.

Parets sønn, Davi Lucas Zermiani er nå tre år gammel og elsker å se på 3D-modellene av seg selv, og han viser de stolt fram til venner og familie.

Så flott at legene gjorde gjøre dette for den lille familien.

Se det rørende klippet her:

En «macho» fyr sitter sammen med guttungen på flyet – når sønnen sovner, tar mamma dette bildet!

Å fly med barn kan være en prøvelse, det kan gjøre vondt i ørene, og de kan bli redde og utålmodige. Foreldre er ofte redde for hvordan de andre passasjerene reagerer på barnets oppførsel hvis de ikke klarer å sitte stille, og det er mange som blir irritert. Når et barn kommer ombord, signaliserer mange passasjer at de ikke vil sitte ved siden av dem.

En kvinne ønsket å dele en historie fra flyturen som hun hadde med sin sønn. Moren forteller at hun var nervøs da hun så at hennes sønn skulle sitte ved siden av en ung, macho fyr. Men på denne turen, opplevde hun noe hyggelig. 🙂

Dette skriver hun:

«Vi fløy Westjet Flight # 1221 fra Fort Lauderdale til 21:30 (ankomst i Toronto etter midnatt i går) med barn som kun hadde flydd en gang før, for en uke siden.

I det øyeblikket jeg så deg (en stor, macho fyr, trolig i slutten av 20 årene), var jeg bekymret for at du ville bli opprørt, og ikke syns det var greit å sitte ved siden av et lite barn. Jeg tok helt feil, og jeg er så takknemlig for det.

Skiltet for setebeltet ble tent mange ganger i løpet av flyturen på grunn av turbulens, så i stedet for sitte og bli beroliget i min eller sin bestefars kne, betydde at han måtte sitte fastspent ved siden av deg.

Jeg vet ikke hva du heter, men takk så mye for at du tok opp teppet hans hver gang han mistet det, i halvsøvne. Takk for at du sørget for din leselampe ikke lyste på ham når han endelig sovnet. Takk for at du var hyggelig og snakket med ham, selv om du ikke trengte å gjøre det. Takk tilbød ham (og oss) godteri og tyggegummi til ørene. Takk for at du lot ham hvile sine slitne små ben og føtter på deg. Og takk for at du tilbød deg å ta ned all vår håndbagasje slik at han ikke skulle bli forstyrret.

Selv om min sønn er vanligvis høflig og rolig, var jeg nervøs og bekymret for hvordan denne turen ville gå. Folk kan være ubehagelig og utålmodig, spesielt overfor små, og slitne barn.

Takk for at du gjorde flyturen vår til en leksjon i medfølelse og empati. Den lille gutten vil vokse opp til å bli en mann en dag (forhåpentligvis til en som deg), og han vil få mye mer ut av dine handlinger enn du innser. Du blir nok en god far en gang.

Kjærlig hilsen
En bekymret mor «

Moren publisert teksten på Facebook og den spredde seg raskt. Mannen ble gjenkjent som Ali Hyseni, og etter at han hadde lest hva moren hadde skrevet, ble han tydeligvis veldig rørt. Ali fortalte at hans tålmodighet kom fra hans bestefar, som var alltid var snill og tålmodig med ham da han var liten.

Denne moren lærte en verdifull ting: Aldri å dømme folk etter utseende. 🙂

Ettåringen kjører stolt rundt i sin Audi Q7 – så blir han stoppet av det svenske politiet.

De svenske politimennene Peter og Simon lot ikke muligheten til å ha litt moro med ett-åringen Lexus, da han kjørte gatelangs i den hvite Audien sin.

Dette herlige bildet ble tatt av politimennene Peter og Simon i Skåne Kävlinge i påskehelgen.

1-åring Lexus var ute og kjørte rundt i lekebilen sin, en i Audi Q7. Så ville politimennene ha det litt moro med ham.

– Vi var ute på en vanlig tur, så politiet kom og viste hvordan Lexus blinkende blålys arbeidet, sier mamma Maria Hagström til Expressen.

– De spurte han også om han ville å blåse i alkometeret, men da han ristet på hodet.

Alt ble gjort med et glimt i øyet, og politiet spurte om det var greit å legge ut bildet, foreldrene syns det var helt greit. Lexus fikk den fine bilen til jul, og det er foreldrene som styrer bilen med fjernkontrollen .

Det er moro når politet har godt humør! 😊

Elefanten har levd i fangenskap i 53 år – når hun slippes fri får hun endelig oppleve lykke!

For en stund siden ankom en dyretransport Wildlife Rescue SOS Center med en tung og dyrebar last. En tidligere sirkuselefant hadde nemlig endelig hadde kommet hjem i frihet etter en lang og smertefull reise.

I 53 lange år hadde elefanten Rhea blitt torturert og mishandlet av mennesker som arbeider i sirkus.

Da bilen kom til dyresenteret og åpnet døren var det en sliten elefant tok sine første skritt i frihet.

Wildlife SOS organisasjonen hadde lovet at Rhea skulle få bli gjenforent med sine søstre Mian og Sita som hadde blitt reddet fra sirkuset omtrent fem måneder tidligere – og organisasjonen holdt sitt løfte.

Etter måneder med var de tre elefantsøstrene til slutt sammen igjen. Søsteren Mia og Sita sto og ventet på Rhea når hun endelig kom.

I løpet av sin lange tid fangenskap sammen hadde de tre elefanter knyttet helt spesielle og unike bånd med hverandre, og når de møttes igjen, var det som om tiden sto stille.

Nå Rhea tilbringe resten av  livet sitt  ute i naturen, og kanskje viktigst av alt – hun skal være sammen med sine søstre. 

 

Se videoen under for å del gjerne med dine venner  for å spre ytterligere kunnskap om hvordan sirkusdyr blir behandlet:

https://www.youtube.com/watch?v=V2xKmNv7auQ