Humor og rørende historier
Branden Bingham var ute og lekte med sine barn i snøen da hans sønn snublet over en livløs kattunge. De var sikre på at den lille kattungen var død.
De tok den med inn og pakket den inn i et håndkle, og mirakuløst våknet den lille pusen til liv da den fikk varme i kroppen.
Brandens kusine Becca ønsket seg en katt, og adopterte kattungen, hun kalte den for Lasarus.
Se klippet under her:
Tre år gamle Victoria forsvant fra hjemmet sitt en kald vinterdag. Hun gikk seg vill i en stor skog som ligger like bak huset hvor hun bor.
Grunnen til at Victoria hadde gått ut i skogen var fordi hun trodde at familiens hund, Blue, hadde forsvunnet. Hun ville finne hunden.
Hjembyen var rystet etter nyheten om den forsvunne jenta. Store leteaksjoner ble satt i gang. I 15 timer deltok store styrker i søket etter 3-åringen, flere helikoptre bisto i arbeidet. Men til ingen nytte. Victoria var sporløst forsvunnet.
Plutselig fikk et av helikoptrene øye på noe. Det så ut som en hund som lå inntil et lite menneske. Da de kom nærmere kunne de se at det var hunden Blue som hadde lagt seg sammenkrøllet rundt lille Victoria.
Han beskyttet henne både mot kulde , ville dyr – og fremmede mennesker. Først da Victoria reiste seg opp og smilte, tillot hunden redningsfolkene å komme nærmere.
Hun var sterkt nedkjølt, og ble sendt direkte til sykehus med helikopter.
Familiehunden Blue reddet utvilsomt livet til den lille jenta. Han hadde lagt seg over Victoria, og ligget der i timevis. Med minusgrader i lufta hadde hun ikke overlevd om det ikke hadde vært for hunden Blue.
I klippet under får vi en reportasje om denne historien:
Den lille hunden Cesur var alltid ved eieren Mehmet sin side, men en dag ble Mehmet ble syk og måtte legges inn på sykehus, og etter det ble han lam, og det styrket forholdet de to hadde enda mer.
«Etter at pappa ble lam, fikk de en helt annen kontakt, men da far lå på sykehuset sine siste år, sluttet Cesur rett og slett å spise.» -sier Mehmets sønn, Ali.
Dessverre gikk Mehmet bort til slutt, og forlot sin elskede hund. Ali så at hunden begynte å gå lange turer for seg selv. Han kunne være borte i flere timer før han kom tilbake. Han lurte selvfølgelig på hvor Cesur gikk hen, og fulgte etter ham en dag.
Bildekilde boredpanda
Da han så hvor hunde gikk, trillet tårene.
Cesur til stede da Mehmet ble gravlagt, så han visste hvor graven var.
Da det var begravelse og kisten skulle bæres til stedet for den siste hvilen, var det Cesur som gikk først i gravfølget.
Bildekilde boredpanda
Etter begravelsen tok Ali med seg hunden hjem. det var da Cesur begynte å gå lange turer for seg selv hver dag.
Hver dag gikk Cesur til Mehmets grav. Der satt han bare helt stille. Vaktmesteren på kirkegården fortalte Ali at dette var noe hunden gjorde hver dag.
Bildekilde boredpanda
Ali ble rørt til tårer og bestemte seg for at han fra denne dagen av, skulle være med Cesur til graven.
Hvil i fred Mehmet. Det er ingen tvil om at din lille bestevenn savner deg masse! 💖
Tenåringen Kelsey Allonge og moren var ute og kjørte en morgen, og oppdaget en underernært hest som lå i en grøft. Hesten hadde stukket av fra eieren som vanskjøttet den, og hadde falt om av utmattelse.
Kelsey skjønte at hun måtte få hesten hjem for at den skulle overleve, og gikk den 1,5 mil lange veien hjem. Det er et mirakel at hesten greide å gå i 4 timer i den forfatningen den var i.
Kelsey ga aldri opp at hesten, som hun har gitt navnet Sunday, skulle bli sunn og frisk hun sov sammen med hesten de fem første nettene, for hvis Sunday skulle dø, så skulle den ikke dø alene, sier hun.
Så fantastisk at hesten Sunday har fått trygt og godt hjem hos Kelsey og hennes familie. 🙂
Se det rørende klippet under her:
Etter elleve års ekteskap fortalte mannen min at han hadde søkt om skilsmisse, og skulle flytte ut, og min første tanke var: hva med barna mine?
Min sønn var eldst, fem år, og min datter bare fire. Kunne jeg klare å holde oss sammen, og gi dem en følelse av å være en familie?
Kunne jeg som enslig forsørger ta vare på hjemmet vårt og lære dem etikk og verdier de trenger på veien videre i livet? Jeg visste ikke. Men jeg visste at jeg måtte prøve.
Så hver søndag gikk vi i kirken. I løpet av uken, tok jeg meg tid til å gjøre lekser sammen med dem, og vi diskuterte ofte hvorfor det er viktig å gjøre de riktige tingene. Det tok tid og energi i en periode hvor jeg hadde lite å gå på. Det var heller ikke lett å vite om jeg egentlig nådde inn til dem.
En morsdag, to år etter skilsmissen, gikk vi til kirken. Jeg la merke til alle de nydelige blomstene som sto i små vaser på hver side av alteret. Under gudstjenesten fortalte presten at han trodde morsrollen var en av de tøffeste jobbene i livet, og at det fortjente anerkjennelse og belønning. Han ba alle barna om å komme frem for å plukke ut en vakker blomst og gi den til sin mor som et symbol på hvor mye de var elsket og verdsatt.
Sønnen og datteren min gikk hånd i hånd opp midtgangen med alle de andre barna. Sammen vurderte de hvilken blomst de skulle gi meg.
Vi hadde klart oss gjennom en vanskelig tid, og denne lille takknemligheten var akkurat det jeg trengte. Jeg så på de vakre blomstene og begynte å tenke på hvor jeg kunne ha blomsten de valgte til meg. Jeg var helt sikker på at de ville finne en fin blomst for å vise sin kjærlighet til meg.
Barna mine tok oppgaven alvorlig,de studerte vasene med blomster. Lenge etter de andre barna hadde returnert til sine plasser, og gitt mødrene sine en vakker plante, hadde mine to vanskelig for å ta et valg.
Til slutt tok de et valg. Smilene lyste i ansiktene deres da de gikk stolt ned til der jeg satt, og ga blomsten de hadde valgt ut til meg.
Jeg stirret forbløffet på den ødelagte og visne blomsten sønnen min holdt. Jeg tok blomsten. Det var tydelig at de hadde valgt den minste og dårligste planten. Jeg så på smilene deres at de var stolte av valget sitt. Jeg visste hvor lang tid de hadde brukt, så jeg smilte tilbake og tok imot gaven deres.
Men da måtte jeg spørre, av alle de vakre blomstene, hva gjorde at dere plukket ut akkurat denne planten for å gi til meg?
Med stolthet sa min sønn: «Denne så ut som om den trengte deg, mamma».
Tårene rant nedover ansiktet mitt og jeg klemte begge barna lenge.
De hadde gitt meg den største gaven jeg kunne få.
Mitt harde arbeid og hadde ikke vært forgjeves, da forsto jeg at de ville vokse opp og klare seg helt fint. 💖
Båndet mellom hunder og dere eier kan bære så spesielt, for mange er den pelskledde vennen er like viktig for dem som familiemedlemmer er.
Selv om noen ikke tror at hunder har samme kjærlighet og følelse overfor sine eiere, er det nok av mirakuløse historier der ute som synes å bevise det motsatte. Ofte går hunder lange veier for å finne sine hjem og mennesker igjen, hvis de av en eller annen grunn har kommet bort fra hverandre.
Men Bayron historie er definitivt en av de mest rørende jeg har hørt, etter denne hundens eier blir syk og dør, forsvinner den og antas å være borte for alltid.
Men han dukker opp igjen på de mest fantastiske stedet, eierens begravelse.
Det er helt tåredryppende å se denne fantastiske hunden som dukket opp i kirken for å si farvel til mammaen sin.
Doña Rosalba Quiroz familie og venner samlet i hennes begravelse i Mexico for å si farvel, og ble de møtt av en mirakuløs gjest: hennes elskede hund, Bayron, som hadde forsvunnet 15 dager før.
Doña Rosalba Quiroz bodde på en gård med hunden og da hun gikk bort trodde ingen at de vBayron igjen.
Det var før han utrolig dukket opp på begravelsesfølge , ivrig etter å si farvel til sin avdøde mamma. ❤️
Da Bert og Beatrice Whitehead møttes for første gang var Beatrice bare 15 år gammel, men det var kjærlighet ved første blikk.
Når Bert kom tilbake fra militærtjeneste i 1950, giftet de seg bare noen måneder senere og har siden hatt 67 år sammen fylt med glede og kjærlighet. Sammen har de tre barn, seks barnebarn og fem oldebarn.
Men i april, slo tragedien til. Den nå 87 år gamle Beatrice led av beinkreft, og ble innlagt på et sykehus i Boston.
Bert sin egen helse forverret seg kraftig i løpet av få uker, da dette skjedde med hans elskede Beatrice. Til slutt ble Bert også innlagt på samme sykehus som sin kone, men fordi de led av to forskjellige plager endte de opp i forskjellige avdelinger.
Den eneste gangen de kunne hilse på hverandre, var noen kom på besøk, da ble Bert kjørt i rullestol gjennom sykehuset for å møte sin elskede kone og de besøkende.
Til slutt ble Beatrice så dårlig at det alltid var et legeteam i rommet hennes. Bert helse ble enda verre, fordi han bekymret seg så mye for sin kone.
Men så kom parets svigersønn Stephen på en fantastisk idé. Han henvendte seg til legen for å presentere ideen, men det ble avslått på grunn av reglene.
Da spurte Stephen en sykepleier i stedet som svarte «ja, selvfølgelig».
Da satte de en seng tik Bert i Beatrices rom og satte sengene sammen.
– Når de trakk sammen sengene lyste Bert opp i et smil, det var en veldig rørende øyeblikk. Sykepleierne har vært helt fantastiske, de har gjort alt de kunne. Vi ønsker bare å takke dem alle, sier Stephen.
Dessverre hadde Beatrice bare et par dager til å leve.
Så bra at sykehuspersonalet endret reglene, og lot de to gamle fikk være sammen til døden skilte dem ad.
Noe annet hadde vært helt feil, og det skulle egentlig vært en selvfølge.
En veterinær forteller historien om Hunden Belker og gutten Shane.
Jeg jobber som veterinær. En dag fikk jeg melding om en hund som var dårlig. Den ti år gammel hunden het Belker. Hundens eiere var det gifte paret Ron og Lisa, og deres sønn Shane. De var alle sterkt knyttet til denne hunden. De ba meg om å utføre et mirakel å redde dyret som var et fullverdig medlem av familien.
Bildekilde patipedia.com
Jeg undersøkte Belker og fant ut at han hadde kreft. Det var en umulig oppgave å utføre noe mirakel. Jeg fortalte familien at det ikke var noe jeg kunne gjøre for Belker, men tilbød meg å gi hunden dødshjelp i familiens hjem.
Foreldrene takket ja til tilbudet og forklarte meg at det ville være bra for den seks år gamle sønnen deres Shane, å observere mens jeg gjennomførte avlivingen. De mente at Shane kunne lære noe av opplevelsen.
Dagen etter fikk jeg klump i halsen når jeg så på familien som samlet seg rundt Belker.
Shane virket rolig mens han klappet på hunden sin og tok et siste farvel. Han var så rolig at jeg lurte på om han virkelig forstod hva som skjedde. I løpet av få minutter forsvant Belker fredfullt.
Det så ut som at den unge gutten aksepterte at Belker forsvant uten vanskeligheter eller forvirring. Vi satt sammen en stund etter Belkers død, mens vi pratet om hvor trist det er at dyr lever kortere enn mennesker.
Shane satt helt stille å hørte på oss voksne prate. Plutselig sier han: «Jeg vet hvorfor». Vi snudde oss og så på ham. Det neste han sa sjokkerte meg, jeg hadde aldri hørt en mer trøstende forklaring. Han sa: «Er det ikke slik at mennesker er født så de kan lære hvordan de skal leve et godt liv. Hvordan de alltid skal bry seg om andre, og være snille?»
Shane fortsatte: «Hunder vet allerede hvordan de skal gjøre det, så de trenger ikke leve like lenge».
Om dette er en sann historie eller ei vites ikke, men en rørende historie er det uansett.
Peter Maddox er en pensjonert tannlege som bor i Bibury i Gloucestershire. Bibury har blitt kåret til den vakreste landsbyen i England, mye på grunn av de koselige steinhusene.
Peter eier en knallgul Vauxhall Corsa, en bil er han stolt av. Men noen ai lokalbefolkningen liker ikke den knallgule bilen hans.
Mange mener at hans gule bilen skjemmer ut landskapet, og at ødelegger for de mange turistene som kommer til landsbyen for å fotografere de pittoreske husene.
En dag bestemte noen av motstanderne av bilen seg for å ta saken i sine egne hender, og ødela Peters bil. Vandaler hadde ripet inn ordet «MOVE» på panseret, og knust frontruten. Skaden utgjorde en verdi av 67 000. Bilen ble så skadet at 84-åringen måtte skrote den.
Heldigvis fikk Peter dekket mesteparten av kostnadene av forsikringselskapet. Men etter at historien om bilen hans ble kjent, ble mange mennesker sinte – spesielt de som hadde gule biler. Disse bileierne ville gjøre noe i solidaritet for Peter, så ikke lenge etter rullet hundrevis av biler inn i den lille landsbyen. Og alle var knallgule!
– Responsen har vært utrolig og overveldende, sier arrangøren Matty Bee til Sunny Skyz News. Folk fra hele landet og hele verden har meldt seg til å delta.
Bilene som fylte gatene i den lille landsbyen var av forskjellige merker og stiler alt fra små elektriske biler til en Lamborghini.
Hovedpersonen i historien, Peter Maddox, var vitne til hendelsen fra sin stue. Han beskriver følelsen av å få denne støtten som «overveldende». Arrangører ga ham en miniatyrversjon av den gule bilen som startet det hele, og 84-åringen var fast bestemt på ikke å la vandalene vinne.
Forhåpentligvis viste denne hendelsen alle besøkende og ikke minst lokalbefolkningen, at turister og fotografier ikke er viktigere enn en gammel manns rett til å velge sin egen bil.
Nå vet Peter også at det er hundretusener av mennesker der ute som mener akkurat det samme som ham – Gult er kult! 😉👍
Det er mange mennesker som er ofre for mobbing fra både kjente og ukjente.
Det å bli utstøtt på grunn av en medfødt syndrom har Austin Austin Niehus fått kjenne på – på den aller verste måten.
Her vi møter vi med tenåringen som allerede har gjennomgått mange operasjoner både i ansiktet og hodet.
På grunn av dette, har han blitt mobbet – men takket være en fremmed som kom på besøk fikk alt det vonde en ny vending og verden begynte å skinne for 15-åringen, gleden var stor for Austin.
Austin Niehus ble født med en sjelden genetisk sykdom kalt Goldenhars syndrom.
Syndromet resulterer i ufullstendig utvikling av ørene, nesen, leppene og kjevebenet og er tydelig synlig for den enkelte.
Austin har lidd av mobbing fra jevnaldrende gjennom hele oppveksten.
Siden syndromet er svært sjelden, har Austin, som er er en snill og gjennomtenkt gutt, lenge følt seg veldig ensom – siden han ikke har hatt noen å forholde seg til med sine opplevelser.
Men en vakker dag, skulle alt forandre seg for 15 år gamle Austin. Han fikk besøk – og ikke av hvem som helst, det var nemlig av en jente som selv har det samme syndromet.
Austin ventet ivrig etter denne dagen, og da den endelig var her, stod han med spente øyne og ventet ved vinduet hjemme i Colorado på at bilen skulle komme inn på oppkjørselen.
«Der kommer hun, der kommer hun!» Roper han lykkelig når bilen endelig kommer, og gleden er så stor.
Det faktum at noen blir mobbet for sitt utseende, er helt forferdelig, og å høre hva disse to unge personene har blitt nødt til å holde ut hver dag er hjerteskjærende.
Imidlertid er dette møtet i videoen nedenfor veldig hjertevarmende og gjennomtenkt. Det er så fint å se varmen som de to ungdommene gir til hverandre, og vi kan bare ønske dem alle lykke til i fremtiden.
All er kjærlighet til dere! ❤️
